Jeg skulle ønske jeg kunne sitte i en vinduskarm

Hun sitter i vinduskarmen

Ser ikke ut. Ikke inn heller.

Månen er på visitt

Han lyser gjennom uroen hennes

Den er satt sammen av skår fra flasker hun har tømt for lenge siden.

Besøket lyser i et fargespekter

Av alle regnbuens farger

Hun trenger ikke se inn på soverommet

For å vite hvordan det ser ut i lysbadet

Og hun trenger ikke se ut på den hvite gaten.

Hun vet akkurat hvor sporene er svertet inn på det hvite

I asfaltgrått.

Vet veien, den nylig trådte stien.

Hun ser verken til høyre eller venstre

Men blikket unnslipper ikke bildene for det.

Til tross for alle gangene hun blunker for seg

Gjør dem bare tåkete i starten, men så klarner de alltid for henne

Bare på trass

De vil ikke forsvinne uansett hvor mye hun strever

Med å holde hodet vendt den trygge veien.

Som de fleste sikkert kan kjenne på kroppen, er vi langt inne i den kalde sesongen. Nå følges det opp med i hvert fall tre måneder med lange kvelder, ullsokker, stilongs,utmattelse og elendighet.
For noen teite forfedre jeg har som gadd å bosette seg i dette landet...
Hva om Norge hadde ligget mere sør, og hatt noe så eksotisk som ananas til nasjonalfrukt (til tross for det at jeg hater ananas, men det hadde jeg ikke brydd med om, fordi jeg hadde vært alt for opptatt med å varme meg i solen og spise sånn skikkelig god is)!

P.S. Det originale bildet ble tatt i August...

Uten tittel 3

Hvor viktig er det du sier
i forhold til det du gjør?
Jeg finner det interessant
når øynene mine blør

Og alt står på nåler
I det øyeblikket det stanser
Og vi bruker sanser
For å finne neste ord

Men ordet kommer ikke alltid ut gjennom munnen
Det renner ut seigt og rødt
Ned kinnet mitt og treffer gulvet med et stille klask
Og øyeblikket er langt fra dødt