Men egentlig ikke.

Fint.



Morsomt.

sirenekall

Jeg satt oppe og ventet på deg
Tenkte på deg,

Lys våken i den svarte natten,

Mens du lukket igjen utgangsdøra

Og gikk ut i det kalde været

Kun i nattøy og tynne bomullsokker

De som egentlig skulle være hvite

Men nå er grå

Selv om den kalde, gjørmete bakken
Skitnet til bena dine
Og sendte frysninger opp ryggen din
Fortsatte du videre

Du gikk dypere og dypere inn i sivet

Som skjulte myren du vasset inn i

Og sank
Og forsvant
Og sank

Og forsvant

Så jeg ikke kunne se deg fra soveromsvinduet mer

Du druknet i det høye gresset

I sivet som skjulte de dype myrene

Der store riddere og sendebud

Har vasset før

Og blitt lurt
Som deg

Men i en søken

Etter mening

Eller på oppdrag

Av ære

Men du hadde ingen slik mening



Så hvorfor gjorde du det?

Ny dag

Når jeg drar
Vil jeg komme meg videre
Langt, langt vekk.

Der vil jeg forandre meg helt
Bli ny
Grønne, friske skudd vil springe ut
En annen.

En ryddig person
Som vet hvor hun har puttet nøklene sine
Med føttene godt plantet i bakken.

Etter å ha gått krokete, snirklete stier
Gjennom stikkende kratt, og mørke skoger
Bare for å komme frem
Til den åpne sletten
Der alt er klart, og solen stor høyt
På en skyfri himmel.



Ikke prøv å finne ut hvor jeg har dratt
Jeg står åpenlyst og bar
En åpen skyteskive
Men langt, langt unna her.

Sårbar, ny, og fri
Til å ta det første steget
Og så springe langt, langt, og lengre
Barfott på fuktig, fruktbar jord.

Der har jeg godt pusterom
Og plass til å vokse
Slå røttene i jorda
Og la grenene strekke seg mot himmelen