Vi er alle gale her.: november 2009

Han stilte seg rett foran meg og kastet litt på hodet, som om han gjorde seg klar for en forestilling. Jeg var den ufrivillige tilskueren, og han var hovedrollen i en cheesy Oslofilm. Han dro opp en sigarettpakke fra baklommen, og min hånd gled automatisk opp og dekket for munn og nese. Jeg hadde fått nok av min ufrivillige røyking etter å ha tilbringet tre timer på et utested med den kjederøykende delen av mine bekjente. Jeg merket at dette skapte en viss reaksjon hos mannen. Han skulte skjevt ned på meg mens han huffet og puffet kraftigere. Han tok ikke hintet, men sirkulerte i stedet diskrét rundt meg, og hyllet meg inn i den kvalme røykskyen. Takk skal du ha.
Jeg stirret rett fremfor meg og betraktet kommende togpassasjerer som skulle innover mot Oslo. Heldiggrisene som fikk sitte der og vente for seg selv. Det kom ingen høy mann i svart og røyket dem ned der borte. Sistnevnte hadde nå stelt seg ved siden av benken min. - Går det bra? Jeg rykket til. Faen. Der kom det jeg hadde håpet minst på. Konversasjon. -Hm?
- Går det bra? Du måkke kaste opp vel? - Uh.. Han var hvertfall to tiår eldre enn meg. Uflidd. Linjer som spredte seg over ansiktet hans som ga ekstra karakter og et tynt lag med skjegg som dekket halve ansiktet. -Nei, nei. Jeg bare øh... Tenker. Hvordan få fulle tredve-på-grensen-av-førti-somethings til å fordufte? - Å, det må du ikke. Det er ikke bra å tenke for mye. Tydeligvis ikke. Hadde jeg kunnet koble ut hjernen ved egen fri vilje, hadde jeg kanskje sluppet å holde ut den uønskede samtalen som holdt på å utforme seg i hodet hans. Jeg prøvde å gi et høflig, erkjennende uttrykk, som ble mer påtvunget enn det som var meningen. Jeg merket munnen min krøllet og vred seg, men til slutt klarte jeg overmanne den og vende den i et slags skjevt smil. - Nehei? - Ja, du så så lei deg ut. Han forsto tydeligvis ikke forskjellen på hverken kvalme, ulykkelighet eller ukomfortabelhet. Det eneste jeg hadde prøvd på var å lage et filter av den svarte cardiganen min mellom munnen min, og den grå skyen som kontinuerlig sev ut av munnen hans sammen med disse feilaktige observasjonene han hadde gjort om meg. - For du må ikke tenke så mye. Da kan du bli helt sånn... Hvis du tenker mer enn du lever, da.. da. Ja.
Jeg kunne tenke meg frem til konklusjonen han ikke klarte å formulere. Han hadde jo et poeng.
Jeg nikket, brukte ikke ord, for å bekrefte at jeg forsto til tross for hans mangel på ord.- Så hvor har du vært hen a?- Jeg så Bare Egil på Musikkflekken. - Nei! Det gjorde jeg og! - Mhm. Han var skikkelig morsom - Ja, han er flink. Og ikke bare som.. som entertæiner, liksom. Han kan jo..
- ..?
- Eugh. Han kan spille. Han. Også de han spiller med.Det bandet. De er flinke til å...
Han begynte å mime en misformet luftgitar. Jeg bekreftet, for det var jeg jo enig i. Det ble stille, og jeg søkte på ny tilflukt til den motsatte plattformen der diverse frie, fulle ungdom satt og ventet på Oslo S/Lillestrøm. Min fuktige, ølstenkede aldersgruppe. Han enset ikke at jeg hadde hoppet over togsporene til den andre siden med blikket, og avbrøt tankestrømmen min med å stille meg enda et spørsmål. - Skal du reise langt?
- Ja.
Vel, egentlig ikke, men jeg tenkte ikke videre over hva han spurte om enn at jeg bare ville besvare og få samtalen så kort som mulig ved å være kortfattet.
Han ville vite hvor jeg skulle. Det ble en liten stopp. Hjernen min lette i bakhodet og fant frem mine vanlige, kjappe løgness. Jeg ville ikke at denne mannen skulle få vite hvor jeg hadde tenkt til å gå av for å komme meg hjem. Dette av samme årsaker som hvorfor man ikke hopper inn i fremmedes biler fordi de tilbyr deg seigmenn. - Asker. - Asker?! Det er ikke noe langt!
Nei, det var vel ikke det. Dobbel-faen. - Når man tenker lange togreiser, da er det... til Bergen eller Moss! Eller! Om du tar toget til Fauske! Åh! Eller om du sitter på toget til Fauske, og så forsover du deg på toget. Og så våkner du i Bergen! Da blir togturen enda lengre! Hah.. Haha.
Jeg lo i hodet. Jeg hadde aldri hørt om Fauske engang. Nå fikk han litt mer fart på seg. Han tok nonchalant og satte seg ned ved siden av meg. Han hadde stått så utrolig lenge, sa han. Under konserten. Husket jeg rett hadde det vært fullt av stoler og bord i lokalene, men det gjorde ingenting. Det eneste som plaget meg nå var at han skulle sitte så nærme. Personlige sirkler er en fin ting. Jeg setter veldig pris på dem, og mener folk skulle kjempe litt mer for sine personlige ringers eksistens ved å respektere andres også. Han var tydeligvis ikke en forkjemper. Han forklarte meg hvor han bodde. Jeg spurte hvor han skulle gå av. Til min usannsynlige overraskelse skulle han gå av på min egentlige togstasjon. Den jeg hadde planer om å plutselig snike av på før toget nærmet seg Asker, for så å etterlate mannen fortumlet på toget. Men nå måtte jeg på en eller annen måte vri om historien til at jeg skulle av på den stasjonen i stedet for Asker. Han fortsatte å legge ut om hvor langt han måtte gå, og at han egentlig bare ville hjem og sove. Der stemte jeg med i klagekoret. Det hadde vært en lang dag som hadde startet i tre-tiden i et annet hus enn mitt eget. Jeg trengte å komme meg hjem i trygge rom. Han forklarte at han bodde nedenfor en barneskole. Jeg lurte på om jeg skulle fortelle at jeg gikk på den skolen for bare noen år siden. Men jeg tror ikke det hadde gjort noen forskjell. Plutselig fikk han et slags rykk i hele kroppen. - Åh! Skal jeg fortelle deg noe!
Jeg rakk ikke svare før han lente seg mot meg og lukten av tobakk, øl og en sterk cologne ble forsterket. - En gang... Han pustet tungt inn i øret mitt. Han introduserte det som om han skulle til å avsløre hvor han hadde gjemt en stor skatt på en øy i Karibien. - En gang var jeg i Oslo midt på natta.
Jeg stanset. Han var stille, og lente seg så tilbake. - Å..?
Han summet seg igjen. Det var mer. Han lente seg forover mot meg igjen, og denne gangen pustet han enda tyngre, og sniffet meg inn som om jeg var hvitt pulver. - HELT EDRU!
Wow. Det hadde jeg faktisk vanskeligheter for å tro.