Question.

Are you all just waiting for an excuse to cry?
A legitimate excuse to pout and whine?
Maybe we don’t dear to cross
What’s become the ol’ pattern of regular?

Some people live for the dramatic sensations
But that’s just an excuse
For not confronting the real issue;
Constant wrecking of our youth.

In cubicles, in grey.
We live it every day.
A pattern of life for learning
But the outcome, who’s to say?

I’m supposed to be prepared
For the adult way of living
But if this’s how it’s going to be
I don’t want what it’s giving.

Vanity’s what I’m learning
Emptiness’s what I get.
Is this what they’re preparing me for
After many years regret?

Kråkevisa

Et bilde jeg har laget, inspirert av "kråkevisa". Du vet... den gamle, norske visa om en gigantisk kråke, og en mann som skyter den og bruker kroppsdelene til mange forskjellige, koselige ting?
Men om du ikke gjør det, vil jeg gjerne minne deg på den!
Å en, to tre, fir-:

Mannen han gjekk seg i vedaskog, hei fara i vedaskog,
då sat det ei kråke i lunden å gol, hei fara falturilturaltura.
Mannen han tenkte med sjølve seg, hei fara med sjølve seg,
skal tru nå den kråka vil drepa meg? hei fara falturilturaltura.

Og mannen han spente sin boge for kne, hei fara sin boge for kne,
så skaut han den kråka så ho datt ned, hei fara falturilturaltura.
så spente han føre dei folane tolv, hei fara dei folana tolv,
så køyrde han kråka på låvegolv, hei fara falturilturaltura.

Av skinnet så gjorde han tolv par skor, hei fara tolv par skor,
det beste paret det gav han til mor, hei fara falturilturaltura.
Av tarmane gjorde han tolv par reip, hei fara tolv par reip,
og klørne han brukte til møka-greip, hei fara falturilturaltura.

og nebbet han brukte til kyrkje-båt, hei fara til kyrkje-båt,
som folk kunne sigla på frå og åt, hei fara falturilturaltura.
Av augo så gjorde han stoveglas, hei fara stoveglas,
og nakken han sette på kyrkja til stas, hei fara falturilturaltura.

Og den som kje kråka kan nytta så, hei fara kan nytta så.
han er ikkje verd ei kråke å få, hei fara falturilturaltura.

Boo Who?

You’ve become a narcissist.
I’m now a pessimist.
I couldn’t help you get there,
But at least I tried.

After your silent reject
I broke my hourglass
That counted down the days of -
Loneliness, it isn’t so bad after all.
(it’s not worth it anyway.)

You keep touching all the broken glass
That’s lying behind my path (where I’m done treading)
And you’re trying to put the pieces together
But it’s not you who get wounds of the cutting edges
It’s my hands that bleed, because of your curiosity.