Hun sitter i vinduskarmen
Ser ikke ut. Ikke inn heller.
Månen er på visitt
Han lyser gjennom uroen hennes
Den er satt sammen av skår fra flasker hun har tømt for lenge siden.
Besøket lyser i et fargespekter
Av alle regnbuens farger
Hun trenger ikke se inn på soverommet
For å vite hvordan det ser ut i lysbadet
Og hun trenger ikke se ut på den hvite gaten.
Hun vet akkurat hvor sporene er svertet inn på det hvite
I asfaltgrått.
Vet veien, den nylig trådte stien.
Hun ser verken til høyre eller venstre
Men blikket unnslipper ikke bildene for det.
Til tross for alle gangene hun blunker for seg
Gjør dem bare tåkete i starten, men så klarner de alltid for henne
Bare på trass
De vil ikke forsvinne uansett hvor mye hun strever
Med å holde hodet vendt den trygge veien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar