Jeg har lyst til å dra til Kina. Jeg vil reise dit og bare bo der. Lære språket.
"Studere" språket, for å kalle det noe fornuftig. Studerer du kinesisk to år på Blinder'n, vil du det tredje året bli ekspedert til Kina der du skal "leve språket". Tenk det. Å leve et språk. Et helt nytt, ukjent språk. En helt ny måte å leve på?
Jeg vil i hvert fall vekk for en stund. Om det så bare blir et år for å oppnå en Bachelorgrad i et språk. Kanskje jeg skal kjøre på med seks år og oppnå Master? Å bli master over et annet liv. Et helt nytt et.
Det er ikke sånn at jeg er så misfornøyd med Norge. Eller vennene jeg har. Eller livet her. Men jeg er redd for å bli dratt tilbake. Holdt tilbake i et norsk myrhull ute ved viddene der bare mose, små grantrær og lyng gror. Kanskje her og der en gård eller hytte plantet blant gråstein og elg. Det er ingen ønskede muligheter her. Ingen sterk, blankpolert gren jeg kan ta tak i og dra meg ut med til en opphevet tilværelse. Ja, jeg ser på en høy utdanning som et opphøyd liv for meg. Jeg vil ikke bli sittende fast i myra, og ende opp i en kontorstol på et lokalt IT-firma med en stilling som aldri hadde betydd døyten for meg i tenårene.
Eller verre. Sette meg til ro i myrhullet og finne et bortgjemt morsinnstinkt til å ta meg av samfunnets trengende. Eller egne trengende. Jeg er bare ikke sånn. Kall meg kald og kynisk, men jeg klarer det ikke. Får dårlig samvittighet antar jeg. For de svake altså. Hvis jeg skulle være en hjelpepleier eller no. Om jeg hadde syntes synd på mine egne trengende, som i mitt eget avkom jeg hadde fått med en eller annen åndssvak mann, kan være så som så. Jeg vet ikke om jeg er noen god mor.
Jeg har aldri hatt noen stor interesse for Kina utover det at jeg synes de har fine kjoler, også har de pandaer. Men jeg er ikke særlig fan av pandaer, eller andre bjørner for den saks skyld. Jeg er et kattemenneske.
Det er de kjent for å like der nede, men på en litt annen måte enn det jeg hadde foretrukket.
Jeg prøver å ramse opp grunner i hodet over hvorfor jeg vil dra dit. Jeg kjenner bare et ønske om å være der, men det jeg kjenner og føler (som vanlig) er ikke det samme som det jeg tenker. Idéen bak å dra støtter ikke ønsket om å dra. Ønsket sitter i hjertet, i magen, men ikke i hodet. Det er ingen genial idé eller utspekulert intensjon bak reiseplanene. Bortsett fra utdanningsunnskyldningen, da.
Når jeg blar tilbake i gamle arkiv i hodet under "K" for Kina, kan jeg huske å ha lest Donaldblad. Om Kina altså. Det var stedet B-gjengen endte opp da de feilberegnet veien til Skrues pengebinge da de skulle grave seg inn. Istedet gravde de seg tvers gjennom jorda og endte opp ned på den andre siden.
Jeg husker også en vits. Det er kanskje den vitsen jeg kan huske best fra barndommen faktisk. Den om dansken, svensken og nordmannen som skulle konkurrere om hvem som kunne tisse lengst. Da nordmannen hadde tisset sto det i avisen dagen etter at det hadde regnet gult i Beijing. Det var så morsomt og utenkelig. For det var jo i et fjernt land på den andre siden av jorda! Liksom den motsatte siden av Norge.
Når jeg ser på kartet nå høres det heller ut som om Botswana hadde passet bedre til den beskrivelsen. Eller Argentina, som ligger enda lenger vekk. Men nå har jeg aldri vært særlig god på hverken geografi eller vitser.
Så, for å få en liten personlig motivasjon skal jeg poste inspirerende bilder. For min egen del, altså. For å holde motet oppe. Men fin-fint om du skulle finne på å digge Kina fra nå av! Da kan du kontakte meg, så kan vi reise sammen :)
"Studere" språket, for å kalle det noe fornuftig. Studerer du kinesisk to år på Blinder'n, vil du det tredje året bli ekspedert til Kina der du skal "leve språket". Tenk det. Å leve et språk. Et helt nytt, ukjent språk. En helt ny måte å leve på?
Jeg vil i hvert fall vekk for en stund. Om det så bare blir et år for å oppnå en Bachelorgrad i et språk. Kanskje jeg skal kjøre på med seks år og oppnå Master? Å bli master over et annet liv. Et helt nytt et.
Det er ikke sånn at jeg er så misfornøyd med Norge. Eller vennene jeg har. Eller livet her. Men jeg er redd for å bli dratt tilbake. Holdt tilbake i et norsk myrhull ute ved viddene der bare mose, små grantrær og lyng gror. Kanskje her og der en gård eller hytte plantet blant gråstein og elg. Det er ingen ønskede muligheter her. Ingen sterk, blankpolert gren jeg kan ta tak i og dra meg ut med til en opphevet tilværelse. Ja, jeg ser på en høy utdanning som et opphøyd liv for meg. Jeg vil ikke bli sittende fast i myra, og ende opp i en kontorstol på et lokalt IT-firma med en stilling som aldri hadde betydd døyten for meg i tenårene.
Eller verre. Sette meg til ro i myrhullet og finne et bortgjemt morsinnstinkt til å ta meg av samfunnets trengende. Eller egne trengende. Jeg er bare ikke sånn. Kall meg kald og kynisk, men jeg klarer det ikke. Får dårlig samvittighet antar jeg. For de svake altså. Hvis jeg skulle være en hjelpepleier eller no. Om jeg hadde syntes synd på mine egne trengende, som i mitt eget avkom jeg hadde fått med en eller annen åndssvak mann, kan være så som så. Jeg vet ikke om jeg er noen god mor.
Jeg har aldri hatt noen stor interesse for Kina utover det at jeg synes de har fine kjoler, også har de pandaer. Men jeg er ikke særlig fan av pandaer, eller andre bjørner for den saks skyld. Jeg er et kattemenneske.
Det er de kjent for å like der nede, men på en litt annen måte enn det jeg hadde foretrukket.
Neimen om jeg skal spise en mulig slektning av katten min (vi har alle fjerne slektninger). Det virker som om det er fler og fler som har ukjente søsken og andre familiemedlemmer spredt rundt om. Og det vanlige for en katt er å få fire-fem unger av gangen. De blir jo spredt for alle vinder. Nesten verre enn mennesker.
Jeg prøver å ramse opp grunner i hodet over hvorfor jeg vil dra dit. Jeg kjenner bare et ønske om å være der, men det jeg kjenner og føler (som vanlig) er ikke det samme som det jeg tenker. Idéen bak å dra støtter ikke ønsket om å dra. Ønsket sitter i hjertet, i magen, men ikke i hodet. Det er ingen genial idé eller utspekulert intensjon bak reiseplanene. Bortsett fra utdanningsunnskyldningen, da.
Når jeg blar tilbake i gamle arkiv i hodet under "K" for Kina, kan jeg huske å ha lest Donaldblad. Om Kina altså. Det var stedet B-gjengen endte opp da de feilberegnet veien til Skrues pengebinge da de skulle grave seg inn. Istedet gravde de seg tvers gjennom jorda og endte opp ned på den andre siden.
Jeg husker også en vits. Det er kanskje den vitsen jeg kan huske best fra barndommen faktisk. Den om dansken, svensken og nordmannen som skulle konkurrere om hvem som kunne tisse lengst. Da nordmannen hadde tisset sto det i avisen dagen etter at det hadde regnet gult i Beijing. Det var så morsomt og utenkelig. For det var jo i et fjernt land på den andre siden av jorda! Liksom den motsatte siden av Norge.
Når jeg ser på kartet nå høres det heller ut som om Botswana hadde passet bedre til den beskrivelsen. Eller Argentina, som ligger enda lenger vekk. Men nå har jeg aldri vært særlig god på hverken geografi eller vitser.
Så, for å få en liten personlig motivasjon skal jeg poste inspirerende bilder. For min egen del, altså. For å holde motet oppe. Men fin-fint om du skulle finne på å digge Kina fra nå av! Da kan du kontakte meg, så kan vi reise sammen :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar